Valuta: kenyanske shilling
BNP: $ 19.4 mrd (2005)
BNP vekstrate: 7,0 % (2007)
BNP per innbygger: $ 1.200 (2007)
Arbeidsledighet: est. 28 %
Urolighetene etter valget i slutten av 2007 medførte også store vansker for næringslivet. Et betydelig antall sektorer hadde omtrent full stopp i aktiviteter. Eksempelvis gjaldt dette sektorer som transport, turisme, jordbruk, og industriproduksjon. Situasjonen var mest dramatisk i januar og februar, men tok seg senere noe opp i spesielt transportsektoren. På tross av at samlingsregjeringen har prognostisert en rask rehabilitering av økonomien, antar mange analytikere at de langsiktige virkingene av den politiske krisen og uroligheter vil ta år å reparere. Veksten i 2008 ser ut til å bli kun 4 % mot de planlagte 8 %. De siste årene har den kurvepregede veksten vært etterspørselsdrevet, men det er usikkert om det nå er grunnlag for dette.
Gjennom den forrige regjerings perioden snudde den økonomiske nedgangen til oppgang, og tiltroen til Kenya som marked og investeringsland økte. BNP gikk nullvekst i 2002 til rundt 6 % i 2006. Frem mot valget i 2007 oppnådde Kibaki regjeringen ca 7 % BNP-vekst. Denne veksten var gjennomgående i flere sektorer så som landbruk, bygg, industri, turisme og finanssektoren. Jordbruk, herunder blomster, te og kaffe, ble selve ryggraden i kenyansk eksportøkonomi. Om enn regionalt og sosialt skjevt fordelt, skjedde den både på landbygda og i byområdene. Inntekt per capita var i 2007 på ca. 1200 USD (est.). Privatisering av statlige bedrifter ble satt i verk, med påfølgende inntekter til statskassa. Det ble gjort store investeringer innen veg, energi, telekommunikasjon og vann, selv om det gjenstod mye før næringslivet ble fornøyd. Inntekter fra skatter og avgifter økte. Statsgjelden ble også redusert i 2007. Den forrige Kibaki-regjeringen høstet dermed ros for sin makroøkonomiske politikk.
Selvsagt var ikke alt rosenrødt. Regjeringen ble kritisert for svak fordelingspolitikk i et land der ulikhetene er rekordstore. Den positive effekten på fattigdomssituasjonen lot vente på seg. Statistiske målinger viste riktignok at antall fattig (under 1 dollar pr dag) sank fra 57 % i 2000 til 46 % i 2006, men befolkningen økte i samme tidsrom. Det er ennå store regionale forskjeller i tilgang på statlige ressurser. Omfattende arbeidsledighet førte til en sterk tilstrømming til slumområdene i byene, selv om mulighetene for lønnet arbeid var liten. Korrupsjon, kriminalitet, mangelfull infrastruktur var og er fortsatt et hinder for produksjonsvekst.
Av flere årsaker er ikke Kenya noe typisk bistandsland. Kun 10 % av statsbudsjettet finansieres av utviklingspartnere. Likevel er mange bilaterale aktører, Verdensbanken og IMF aktive både med lån og gavebistand og også involvert i analyser og dialog om utviklingsspørsmål. Ulike arabiske fond yter støtte, Afrikabanken har en stor portefølje og Kina øker samarbeidet. Minst USD 500 mill i lån og gaver ytes hvert år. Skattesystemet i Kenya har i løpet av de siste årene blitt vesentlig forbedret og finansierer ca. 90 % av offentlige budsjetter.
Internasjonalt har Kenya spilt en meget aktiv rolle i WTO-forhandlingene ikke minst som talsmann for den afrikanske blokken. Prinsipielt er Kenya for en ny avtale, men ønsker beskyttelsesklausuler for utsatte varegrupper og etterlyser et sterkere utviklingsperspektiv. Kenya inngikk avtale med EU om Economic Partnership Agreement (EPA) sammen med en rekke andre afrikanske land i regionen. Det hevdes at kollapsen i WTO-forhandlingene fører til økt press for å inngå bilaterale avtaler, hvor fattige land stiller svakere alene. I Afrika utgjør COMESA (Common Market for Eastern and Southern Africa) et meget sentralt marked for Kenya (nær 50 % av eksporten). East African Community (EAC) er viktig i forhold til økt regional integrering. EACs tollunion trådte i kraft 1. januar 2005. Mange institusjoner er imidlertid fortsatt ikke på plass. Det pågår forhandlinger om felles indre marked, som etter planen skal tre i kraft i 2010.
I lys av den politiske krisen, matvarekrisen, høy oljepris og den finansielle krisen er Kenya nå inne i en relativ dyrtid på enkelte sentrale basisvarer for folket. Prisen på mais har gått opp merkbart. Dette har medført enkelte demonstrasjoner, og det er tydelig at dette er noe folk flest merker på kroppen og er misfornøyde med. I en situasjon der svært mange ikke har den ’bufferen’ som trengs dersom prisene går opp er dette dramatisk. Om dette forsetter lenge vil økende priser også dempe forbruket, som igjen vil påvirke den etterspørselsdrevede veksten. Myndighetene prøver å kjøpe opp og subsidiere mais samt å regulere drivstoffprisene, uten at dette hittil har hatt en merkbar effekt.