Politikk

Politisk system: Republikk 
Statsoverhode:  President Sebastian Piñera, tiltredelsesdato 11.mars 2010
Regjeringssjef: Presidenten
Utenriksminister: Alfredo Moreno Charme, tiltredelsesdato 11. mars 2010

Forrige nasjonale valg: President- og kongressvalg 13. desember 2009; presidentvalg (andre omgang) 17. januar 2010.

Neste nasjonale valg: President- og kongressvalg, høsten 2013.

 Chiles første demokratiske valgte sentrum-høyre regjering etter mer enn 50 års ørkenvandring har nå sittet ved makten i vel 1 år av sin 4-årsperiode og er til tross for gode makroøkonomiske resultater inne i hva man må kunne karakterisere som en politisk krise med en sterkt synkende popularitetskurve. Den knepne valgseier som sikret Sebastián Piñera presidentembetet etter 20 års sammenhengende styre ved sentrum-venstre koalisjonen Concertación, kunne betraktes som et uttrykk for et ønske om ny dynamikk og endringer i et samfunn – som til tross for betydelige materielle framskritt – etter hvert ble preget av mangel på politisk fornyelse og en viss maktarroganse og intern splid i Concertación, til tross for tidligere president Bachelets overveldende popularitet.

Første halvår 2011 har vært problematisk for regjeringen Piñera. Selv om Chile som sådan går godt, synes det som alt regjeringen tar i blir et politisk problem. Etter den mirakuløse redningen av de 33 gruvearbeiderne høsten 2010, som ga betydelige politiske gevinster for regjeringen, har en rekke taktiske og politiske feilgrep, som i mange tilfeller kan føres tilbake til manglende politisk erfaring og manglende flertall i Kongressen, satt sitt preg på siste halvår. Chile opplever nå stadige protester. Skoleelever og studenter er i harnisk over regjeringens utdannelsespolitikk. Miljøvernforkjempere har lykkes i en massiv mobilisering mot utbygging av vannkraftverk i Sør-Chile, inkludert overføringslinjer på over 2000 km med dertil hørende ”monstermaster”.  De underliggende årsaker til de omfattende protester kan finnes i en dyp misnøye med hvordan det chilenske samfunn har utviklet seg og mer konkret som et uttrykk for en dyptfølt skuffelse i brede lag av folket over at de valgløfter om positive endringer i samfunnet som bidro til at Piñera ble valgt til president, i praksis ikke er blitt fulgt opp.

Samholdet i den regjerende koalisjon er dessuten blitt satt på en hard prøve etter at særlig det største av regjeringens to støttepartier, det konservative UDI, har sett seg lei av presidentens egenrådige lederstil og hans etter deres oppfatning manglende hensyntagen til UDI’s synspunkter. Det høres stadig kommentarer fra partihold om at dette er en ”Piñera-regjering” og ikke en ”koalisjonsregjering”. Dette, og mye mer som regjeringen ikke nødvendigvis har hatt noe ansvar for har ført til at den, og ikke minst Piñera selv, har fått et troverdighetsproblem som i de siste meningsmålinger konkret gir seg utslag i en oppslutning om presidenten på beskjedne 36 pst., det laveste noensinne for en president etter gjeninnføringen av demokratiet. Kombinasjonen av de folkelige protestene og misnøyen i regjeringskoalisjonen har ført til at Piñera nylig byttet ut 8 ministre, noe som har styrket den politiske tyngden til regjeringen.

Concertación ga etter valget uttrykk for at de ville være en ”lojal og konstruktiv” opposisjon. De må sies hittil i liten grad å ha fulgt opp sine uttalte intensjoner, og fremstår generelt som passive og stadig mer irrelevant. Dette skyldes nok at Concertacion i liten grad har noen alternativ visjon for Chile. Nyanseforskjellene mellom politikken Concertacion har ført og den politikken regjeringspartiene hittil har representert er på mange områder meget subtile, og sakene Concertacion tradisjonelt har hatt eierskap til, har de enten begrenset troverdighet på (for eksempel arbeidsrettigheter eller urfolksspørsmål), eller dreier seg om verdispørsmål der Piñera hittil har kunnet trosse UDI og strekke seg mot ”sentrum” uten nevneverdige politiske kostnader. Concertacion har dessuten i noen grad havnet utenfor debatten, da det ikke lenger er nevneverdig plass for opposisjonen i de riksdekkende mediene som alle er eid av grupper med interesser som i større eller mindre grad sammenfaller med dagens næringsvennlige regjering. Om Concertación i det hele tatt vil kunne gjenoppstå som en politisk maktfaktor er ikke gitt.

Kongressen

Kongressen består av to kamre: Deputertkammeret og Sentatet, med henholdsvis 120 deputerte og 38 senatorer. Regjeringskoalisjonen 'Coaliciòn por el cambio' (Koalisjon for endring) har flertall i Deputerkammeret mens opposisjonskoalisjonen Concertaciòn har flertall i Sentatet. Etter valget i 2009 er kommunistpartiet for første gang representert med 3 deputerte og det politiske bildet er uoversiktlig gitt at økologiorganisasjonen "Chile Limpio" også fikk 3 representanter i tillegg til at to uavhengige ble valgt inn og kan komme i vippeposisjon. Høyrepartiet UDI ble forøvrig landets største med noe over 24 pst av stemmene. 

Deputerkammeret

Senatet
Senatet består av i alt 38 senatorer. Regjeringskoalisjonen, Concertación, har 19 og opposisjonen, Coaliciòn por el cambio , har 16 senatorer. I tillegg er det 3 uavhengige senatorer. Partifordelingen er som følger: