Siden India begynte å åpne opp sin økonomi i 1991, har landet hatt en sterk økonomisk vekst. Veksten har likevel i stor grad vært drevet av det indre markedet. Med en kjøpekraftig og dynamisk middelklasse som stadig vokser, har landet et enormt internt vekstpotensial.
India ble mindre rammet av finanskrisen enn de mer eksportavhengige landene. Landet er nå på vei tilbake til en vekstrate som har ligget på rundt 9 % de siste årene. For finansåret 2009-10 opplevde man en vekst på 7,4 % og pilene peker oppover. Statsminister Manmohan Singh har uttalt at han regner med at India om ikke lenge vil oppnå en to-sifret årlig økonomisk vekst på 9-10 %. Regjeringen fokuserer sterkt på hvordan den økonomiske veksten skal komme flest mulig til gode – såkalt inkluderende vekst.
Den indiske økonomien kan deles opp i en tradisjonell landbrukssektor (om lag 18 %), en variert industrisektor (om lag 27 %) og tjenestesektoren (om lag 55 %). Dette gjenspeiler derimot ikke hvordan arbeidsstyrken er fordelt. Tjenestesektoren sysselsetter mindre enn 30 % av arbeidsstyrken, mens mer enn 60 % av befolkningen arbeider innenfor landbruk. Det betyr bl.a. at dårlige innhøstingsperioder ikke nødvendigvis vil slå hardt ut på landets BNP, men likevel få alvorlige konsekvenser for store deler av befolkningen.
Ønsket om sterk økonomisk vekst gjennomsyrer alle deler av indisk politikk. I tillegg til at myndighetene har ambisiøse mål om fattigdomsreduksjon og utvikling av landsbygden, kreves det en betydelig økonomisk vekst for kunne absorbere en økt arbeidsstyrke på 14 millioner mennesker i året. Regjeringen ønsker å åpne opp for større kapitalstrøm inn i landet, legge til rette for mer eksport, samt å øke investeringene, også gjennom offentlig/privat samarbeid. To tredeler av Indias eksport går i dag til EU, USA og Japan. Når disse markedene får problemer har det stor innvirkning på Indias eksportsektor.