Valuta: Iranske Rialer (IRR)
BNP: 465 mrd USD (2011 estimat)
BNP per innbygger: 4942 USD (2011 estimat)
BNP vekstrate: 1,9% (2010 estimat)
Arbeidsledighet: ca. 13% (i følge offisielle tall)
Inflasjon: ca. 10% (2010)
Irans økonomi er preget av store inntekter fra landets oljeproduksjon, tungt byråkrati og sterk subsidiering. Størsteparten av Irans økonomiske aktiviteter er kontrollert av staten, og den private sektoren spiller kun en mindre rolle. Det er store strukturelle problemer som høy arbeidsledighet og høy inflasjon, og den økonomiske veksten er lav tatt i betraktning landets økende befolkning.
Petroleumsvirksomheten
Produksjon og eksport av olje er livsnerven i Irans økonomi. Landet har verdens tredje største kjente oljereserver, og produserer ca 3,8 millioner fat per dag. Dette er en nedgang i forhold til tidligere år.
Inntekter fra oljesalget står for om lag 80 % av landets eksport, og om lag halvparten av statens totale inntekter. Til tross for store påviste reserver så produserer landet i dag bare to tredeler så mye olje som før revolusjonen, og landets oljeproduksjon er ventet å falle om få år dersom betydelige nye investeringer ikke finner sted. Det er anslått at landet trenger investeringer på om lag 500 milliarder dollar innen 2020, men dette anses som urealistisk uten store utenlandske investeringer. Mange vestlige oljeselskaper har redusert sin tilstedeværelse i Iran de siste årene. Dette skyldes delvis sanksjoner, men også generelt dårlige økonomiske og juridiske vilkår som en følge av at iranske selskaper, og da særlig de som eies av eller har nær tilknytning til Revolusjonsgarden, blir forfordelt. Tomrommet etter de vestlige oljeselskapene har delvis blitt fylt av asiatiske selskaper. Iran har verdens nest største påviste gassreserver, men til tross for dette er landet i dag nettoimportør av gass.
Internasjonale sanksjoner og fjerning av subsidier mot slutten av 2010 har bremset kraftig den allerede skjøre, iranske økonomiske veksten. Estimater viser en nedgang i brutto nasjonal produkt (BNP) fra 2,9 % i 2010 til 1,9 % i 2011. Mesteparten av denne nedgangen vil komme i privat forbruk som en følge av kraftig prisstigning etter at subsidiene ble redusert.
Regjeringen vil også fremover stå overfor en etter hvert kjent problemstilling; den ekspansive veldedighetspolitikken, sammen med virkningen av sanksjoner, skaper en situasjon med høy inflasjon, høy arbeidsledighet, høyt offentlig forbruk, lav økonomisk vekst og synkende investeringsnivå. Gjennom å ta bort en del av subsidiene har en forsøkt å bedre på utgiftssiden, men på kort og mellomlang sikt er dette tiltak som øker prisstigningen kraftig og dermed øker byrden på allerede pressede husholdninger. I tillegg kompenseres innbyggerne for frafallet av subsidier med rene kontantutbetalinger, et tiltak som opprettholder det høye offentlige forbruket.
Inflasjonen er ventet å stige fra ca 10 % i 2010 til over det dobbelte i 2011. En har gjennom lovforslag forsøkt å hindre ukontrollert prisstigning i en rekke sentrale sektorer, men så langt uten å lykkes. Frafallet av subsidier, først og fremst på bensin, elektrisitet og en del matprodukter, er hovedgrunnen til den sterke prisveksten. Men både sanksjoner og en fortsatt anstrengt verdensøkonomi minsker tilbudet og hever prisene på helt sentrale varer både for befolkningen og industrien. Arbeidsledigheten vil også ventelig fortsette å stige i årene fremover, sakte opp fra ca 13 % i 2010. Den reelle arbeidsløsheten er imidlertid allerede langt høyere enn dette, antagelig et sted mellom 18 og 22 %. Det er først og fremst de unge og nyutdannede som har vanskeligheter med å finne arbeid, og med landets unge alderssammensetning vokser den utsatte delen av befolkningen fortsatt raskt.
Inntekten fra olje- og gassektoren er ventet å stige noe i 2011. Høy oljepris og økt eksport som følge av lavere innenlands etterspørsel vil gi en midlertidig oppgang i inntektene. Samtidig vil den reelle økningen være marginal, mye av overskuddet vil måtte brukes til å kompensere for manglende internasjonale investeringer i en stadig eldre infrastruktur for leting og produksjon. Dersom en slik oppgradering av infrastruktur ikke finner sted vil Irans eksport av olje ventelig gå i null allerede i 2015.
De internasjonale sanksjonene som ble vedtatt i 2010 har rammet økonomien hardere enn forventet. Først og fremst gjelder dette innen petroleumssektoren, men også det generelle nivået av utenlandske investeringer (FDI) har gått kraftig ned. Nedgangen i europeiske investeringer har vært mest markant, men også asiatiske land har fulgt etter. Sanksjonsvedtak i Japan og Sør Korea har bidratt til dette, i tillegg til at Kina har vært langt mer restriktiv i forholdet til Iran enn forventet.
For å bøte på den usikre internasjonale situasjonen holder prosessen for å bli selvforsynt frem. Økte offentlige tilskudd til private bedrifter skal hindre konkurser ettersom prisnivået på innsatsvarer stiger, og besparelser fra bortfallet av subsidier skal bidra til å finansiere støtten. Samtidig holder privatiseringen av den iranske økonomien frem, og en rekke statlig eide selskaper har eller skal bli solgt til privatpersoner. Mange av salgene er imidlertid proforma privatisering, i praksis overføres selskapene til andre deler av staten, først og fremst Revolusjonsgarden.
Sårbarheten i økonomien har steget betraktelig i 2010 og vil fortsette på samme viset fremover. Avhengigheten av olje- og gassinntekter gjør at ytterligere internasjonale sanksjoner vil kunne ha en dramatisk effekt på inntektssiden i statsbudsjettet. I tillegg er det uklart om regjeringen vil stå løpet ut med fjerning av subsidiene frem mot 2014, innbyggernes fallende realinntekt gjør at politikken er upopulær selv om den på lengre sikt vil bedre økonomien. Kombinasjonen av en misfornøyd, ung og arbeidsledig befolkning, sammen med de internasjonale faktorene, øker dermed faren for uroligheter, med de følgene det i så fall vil ha for økonomien.