Politisk system: Islamsk Republikk
Statsoverhode: Øverste Leder, Ayatollah Seyyed Ali Hoseini Khamenei (4.6. 1989)
Regjeringssjef: President, Mahmoud Ahmadinejad (6.8. 2005)
Utenriksminister: Ali Akbar Salehi (30.01.2011)
Siste nasjonale valg: 15.12.2006 Ekspertforsamling (Assembly of Experts), 14.3.2008, Nasjonalforsamling (Majlis), 12.6.2009 President
Neste nasjonale valg: 2011 Nasjonalforsamling, 2013 President
Innenrikspolitikk - maktstrukturene
Det iranske politiske system kan best karakteriseres som et religiøst diktatur opprettholdt av en Revolusjonsgarde som tilegner seg en stadig større politisk og økonomisk innflytelse og en stor og lojal paramilitær styrke (basij) som effektivt beskytter regimet og slår ned på all opposisjon.
Det kan skilles mellom formelle og uformelle maktstrukturer.
Øverste leder (ØL) troner øverst i den formelle maktstrukturen og har, i følge grunnloven, hovedansvaret for republikkens innenriks- og utenrikspolitikk. ØL velges ikke gjennom direkte valg, men utpekes av Ekspertforsamlingen.
Vokterrådet har ved siden av ØL størst formell makt. Vokterrådet har 12 ikke-valgte geistlige medlemmer. Halvparten utpekes av ØL og halvparten oppnevnes av parlamentet etter anbefaling fra domstolsvesenet. Vokterrådet godkjenner alle kandidater som stiller både til presidentvalgene, parlamentsvalgene og valgene til Ekspertforsamlingen. Videre sertifiserer Vokterrådet valgresultatet. I tillegg har Vokterrådet makt til å underkjenne parlamentets lovforslag dersom forslaget ikke er i samsvar med islamsk lov.
Presidenten velges gjennom direkte valg. Han har begrenset makt i henhold til grunnloven og selv om den utøvende myndighet er tillagt ham og hans regjering er den i praksis underlagt øverste leders styring.
Parlamentet består av 290 folkevalgte medlemmer. Det holdes imidlertid i sjakk av Vokterrådet. Alle lover som vedtas av parlamentet må godkjennes av Vokterrådet før de blir rettskraftige.
Ekspertforsamlingen består av 86 geistlige, som velges i offentlige valg. Det er Ekspertforsamlingen som velger øverste leder (og som har makt til å avsette denne). Det er ikke kjent at Ekspertforsamlingen noen gang skal ha utfordret øverste leders avgjørelser.
Meklerrådet ble opprettet for å mekle mellom Parlamentet og Vokterrådet og tjener samtidig som en rådgivende forsamling for øverste leder. I tillegg til Vokterrådet er Meklerrådet dermed i teorien et av de mest innflytelsesrike organer i landet.
De uformelle maktstrukturer er mer uklare, men det skilles ofte mellom følgende tre nettverk med delvis overlappende ”medlemskap”.
Presteskap-nettverket omfatter blant annet presteskapet i byene Qom, Mashhad og Teheran samt lederne for fredagsbønnen.
Sepah-nettverket (med utspring i Revolusjonsgarden) omfatter nåværende og tidligere militære offiserer (kommandanter), Revolusjonsgarden (som er blitt mer politisk), Basij (paramilitære styrker) og deler av businesseliten.
Business-nettverket omfatter blant annet nettverk innenfor den nye private sektor, de såkalte stiftelser eller ”foundations” som også omtales som mullah-kapitalister og de innflytelsesrike ”kjøpmennene” i basarene.
Innenfor og mellom disse nettverkene utspiller det seg en kamp om politisk og økonomisk makt og innflytelse som er minst like viktig som den ”debatt” som foregår innenfor de formelle strukturene.
I tillegg har familierelasjoner stor betydning i Iran. Den politiske eliten er relativt liten og det er mange tette familierelasjoner.
Innenrikspolitikk
Utfallet av, og hendelsene i etterkant av presidentvalget den 12. juni 2009 rystet det iranske samfunnet. I løpet av den to uker lange valgkampen ble det iranske folket mobilisert i et omfang en ikke har sett siden revolusjonen. Det oppstod uroligheter og store demonstrasjoner i gatene da det ble annonsert at Ahmadinejad hadde fått flertallet av stemmene i det som mange mente var et manipulert valg. Protestene ble slått hardt ned på av myndighetene.
I tiden etter valgurolighetene har den innenrikspolitiske situasjonen vært preget av lederskapets forsøk på å normalisere situasjonen. På overflaten har denne prosessen langt på vei lykkes. Urolighetene, og dermed gatedemonstrasjonene, avtok allerede tidlig i 2010. Eneste synlige reaksjoner har vært innen universitetsmiljøene, der det har forekommet sporadiske demonstrasjoner mot myndighetene.
Opposisjonens presidentkandidater er i løpet av tiden som har gått siden valget blitt ettertrykkelig skjøvet ut over sidelinjen både som politiske aktører og som utfordrere til presidentembetet. Samtidig opprettholdes status quo for personer som åpnelyst støttet opposisjonskandidatene, for således å beholde rester av fasaden av et enhetlig lederskap.Det iranske lederskapets suksess med å normalisere situasjonen skyldes primært en kombinasjon av to forhold.
For det første var urolighetene i 2009 en konsekvens av en folkelig bevegelse som oppsto spontant i reaksjon på det omstridte presidentvalget. Denne bevegelsen var svært broket og mangeartet, og synes å ha mange forskjellige målsetninger. Herunder var urolighetene et sterkt uttrykk for den store ungdomsgenerasjonens frustrasjon over de økonomisk, sosiale og kulturelle begrensingene de lever under. De sentrale personene i ”opposisjonsledelsen”, som alle er en del av den tradisjonelle makteliten innen regimet, er i liten grad representative for denne gruppen. De synes derfor ikke å være personer som kan lede til de endringene mange i det iranske samfunnet ønsker. De har heller ikke klart å styre eller lede den folkelige bevegelsen, men heller løpt etter den, og anses av mange som ikke verdt å risikere liv, helse og fremtid for.
For det andre har det iranske lederskapet igangsatt en svært effektiv skremselskampanje som også innbefatter bruk av vold og fengsling av politiske motstandere. Kombinert med mangelen på et synlig lederskap har dette kvalt protestviljen i befolkningen og således opposisjonens momentum.
I tillegg til å stilne protestene og opposisjonen mot presidentvalget har det iranske lederskapet også marginalisert den såkalte reformbevegelsen som sådan. En rekke nøkkelaktører på ledernivå er enten i fengsel, løslatt mot kausjon med svært alvorlige anklager rettet mot seg eller truet til taushet på andre måter. Bevegelsens grasrotnivå er tilsvarende hardt rammet ved at uttallige valgmedarbeidere og støttespillere på lokalt nivå er i samme situasjon. Mens reformbevegelsen på sin side diskuterer om de skal stille vilkår for sin deltakelse i parlamentsvalget i 2012, har en rekke hardlinere og støttespillere av Ahmadinejad tatt til orde for å forby såkalte reformpolitikere fra å stille til valg. Begrunnelsen som gis offentlige er at denne delen av opposisjonen var ansvarlig for hva som beskrives som et forsøk på en fløyelsrevolusjon etter presidentvalget i 2009 og at det iranske folket ikke har bruk for dem. Dersom disse truslene blir en realitet har det iranske lederskapet tatt nok et steg bort fra ideene om reelle valgmuligheter for befolkningen.
På tross av at diskusjonen omkring det omstridte presidentvalget er lagt død og den såkalte reformbevegelsen er etterlatt med brukket rygg, har ikke det iranske lederskapet fått fritt spillerom. Regjeringen har gjentatte ganger blitt utfordret offentlig av (det konservative) parlamentet, domstolsvesenet og myndighetspersoner innen konservative kretser. Dette utfordrer en viktig pilar i det iranske regimet som har vært essensielt for dets overlevelse i over 30 år - nemlig å framtre politisk samstemt overfor befolkningen. Den iranske politiske eliten har tradisjonelt vært svært forsiktig med å kritisere regjeringen høylytt for ikke å ødelegge befolkningens oppfatning av en såkalt forenlighet. Uenighetene har imidlertid blitt svært synlige det siste året gjennom en rekke store saker, herunder kampen om Azad-universitetet og finansieringen av metroutbyggingen. Konservative politikere er splittet og går ikke av veien for å støtte reformister dersom de finner det hensiktsmessig, om motivet er politisk posisjonering, økonomisk vinning eller å i vareta familierelasjoner. Ved flere anledninger har også tradisjonelle motstandere av tidligere president Rafsanjani funnet grunn til å forsvare han for å unngå at Ahmadinejad samler alt for mye makt på sine hender.
Samtidig samler revolusjonsgarden mer og mer makt på egne hender. Under Ahmedinejads periode som president har de fått økt politisks makt og innflytelse. Deres økonomiske makt vokser i takt med at sanksjonene mot Iran trår i kraft. Revolusjonsgarden står klar til å ta over alle nøkkelkontrakter etter hvert som utenlandske firma trekker seg ut og stadfester således sin posisjon ytterligere.
Utenrikspolitikk
Utenrikspolitiske stridsspørsmål har dominert nyhetsdekningen i media både i og utenfor Iran de siste årene. Størst oppmerksomhet har vært knyttet til atomstriden, krigene i Afghanistan og Irak, Israel og presidentens Holocaust-fornektelse, og forholdet til USA. President Ahmadinejad har stått i sentrum av bildet med sin kompromissløse, kontroversielle og steile retorikk. Det er ingen tegn til endring av dette bildet i tiden fremover, både målsettinger, strategi, politiske virkemidler og valg av praktiske tiltak synes å ligge fast. De overordnede utenrikspolitiske målsettingene er fortsatt å oppnå stormaktstatus, redusere de vestlige lands innflytelse og fremme islamske, særlig shia-islamske, verdier.
Striden om Irans atomprogram har stått høyt på den internasjonale politiske dagsorden. Mange land stiller seg tvilende til det iranske regimets egentlige hensikter med atomprogrammet og frykter at landet har som målsetting å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at landet utelukkende har fredelige hensikter og at formålet er å utvikle kjernekraft. Spørsmålet om Irans atomprogram kom for alvor opp på den internasjonale dagsorden i 2002/2003 da det ble åpenbart at Iran hadde et skjult kjernefysisk program. I 2006 rapporterte IAEA Iran inn for Sikkerhetsrådet, som siden har vedtatt seks resolusjoner om Irans atomprogram (1696, 1737, 1747, 1803, 1835 og 1929). Et av kjernepunktene i striden er Irans anrikningsaktiviteter. Sikkerhetsrådet krever at Iran stanser anrikningen av uran, et krav som Iran hittil ikke har etterkommet. Gjennom Sikkerhetsrådets resolusjoner er det derfor vedtatt sanksjoner mot Iran.
Gjennom et aktivt og meget omfattende diplomati forsøker iranske myndigheter å berolige både nabolandene og verden for øvrig med at de utelukkende har fredelige hensikter, og at de er en interessant økonomisk og politisk samarbeidspartner. Denne aktiviteten har gitt seg utslag i omfattende besøksutveksling til og fra Teheran og undertegning av utallige samarbeidsavtaler av mer eller mindre forpliktende karakter. Samtidig er det brukt en aggressiv og truende retorikk mot land som omtales som ”fienden”. Formålet med denne retorikken er å avskrekke. Men for at retorikken skal ha avskrekkende effekt må den ledsages av mer håndfaste trusler. Den vedvarende uklarheten rundt landets atomprogram er det viktigste elementet i denne sammenheng.
Den senere tiden har Iran lyktes bedre med å avskrekke enn med å berolige omverdenen. De fleste naboland anser derfor Iran som en trussel. Samtidig er det viktig å forstå at også Iran føler seg truet. Ved siden av Israel kommer den største trusselen fra USAs nærvær og samarbeid med landene i regionen. Det er Irans egne trusselvurderinger som ligger til grunn for den utenriks- og sikkerhetspolitikk som landet fører. Så lenge Iran ikke ser at det er grunnlag for å endre trusselvurderingene er det heller ikke å forvente at utenriks- og sikkerhetspolitikken blir endret.
Forholdet mellom Iran og USA har helt siden den islamske revolusjonen i 1979 vært anspent, og de diplomatiske forbindelsene mellom de to landene ble brutt i 1980. President Obamas utstrakte hånd og tilbud om dialog ga håp om forandring, men etter to år uten resultater er situasjonen fortsatt anspent.
Iran er et sentralt land i den geopolitiske rivaliseringen mellom stormaktene i regionen. Den senere tiden later det til at Irans stilling i regionen har styrket seg noe, både urolighetene i Egypt, Irak og fjerningen av erkefienden Taliban i Afghanistan har talt til Irans fordel. Samtidig forblir forholdet til Israel og Saudi Arabia uforandret dårlig, mens forbindelsen til Tyrkia har styrket seg de siste årene. Så lenge rivaliseringen mellom stormaktene pågår er det i Irans interesse å bevare de mange konfliktene som preger regionen, fremfor å bidra til løsninger. Eventuelle løsninger er interessante bare dersom de bidrar til å realisere Irans overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettinger.
For å bevare konfliktene mellom Israel/Palestina og Israel/Libanon spiller Iran på Syria, Hamas og Hezbollah. President Ahmadinejad sitt besøk til Libanon i 2010 var i den sammenhengen viktig, han ble hyllet av store folkemengder og sendte et klart budskap til omverdenen om at Iran sin innflytelse ikke kan undervurderes. Det strategiske partnerskapet med Syria er også blitt befestet det siste året.
Forholdet mellom Iran og Afghanistan er sammensatt. Iran har gitt store summer i bistand og lån til Afghanistan, som i hovedsak har gått til infrastrukturprosjekter med vekt på vei og kraftforsyning, skoler, kulturprosjekter, sivile opplæringsprogrammer og helse, inklusiv sykehus. Om lag 1 million registrerte afghanske flyktninger befinner seg i Iran, de fleste av disse har vært i landet siden 1970- og 80-tallet. I tillegg er det anslått at mellom 1,5 og 2 millioner afghanere befinner seg i Iran uten lovlig opphold. Iran har på mange måter et dilemma i Afghanistan, da de verken er tjent med et vestlig militært nærvær eller med at de internasjonale styrkene trekker seg helt ut. Iran vil neppe være i stand til å utnytte et maktvakuum i Afghanistan til egen fordel, men har god grunn til å frykte at andre (herunder et tilsynelatende svekket Taliban) over tid kan gjøre det.
Iran har de siste årene forsøkt å styrke forbindelsene med enkelte land i Latin-Amerika. Bakgrunnen for dette er dels at de ønsker å demonstrere at de ikke er isolert og dels at de ønsker å bygge allianser med alle som har interesse av å stå opp mot USA eller den vestlige dominansen i verden. Den samme strategien bruker de i forhold til landene Afrika. Her har de dessuten økonomiske motiver ved siden av et ønske om å utfordre israelske og saudiarabiske interesser, særlig på Afrikas Horn.
Etter Jasmin-revolusjonen i Tunisia og opptøyene i Egypt er det tegn som tyder på at Iran ved starten av 2011 setter sin lit til at de sekulære regimene i den arabiske verden skal utfordres og erstattes av religiøse lederskap med anti-amerikanske og anti-vestlige holdninger i viktige spørsmål. Men det fornemmes en underliggende frykt for at det motsatte kan skje. Om Irans ønsker blir innfridd gjenstår å se. Den store usikkerheten knyttet til den videre utviklingen i den arabiske verden i løpet av 2011 gjør det enda mindre sannsynlig at Iran gir opp sin atompolitikk. Maktforskyvningen i verden i retning av Kina og enkelte andre stormakter bidrar også til at Iran ikke ser noen grunn til å gi opp det de selv anser som en vellykket politikk. Iran håper at denne maktforskyvningen vil gagne dem.
Menneskerettigheter
Menneskerettighetssituasjonen i Iran har blitt forverret etter at president Ahmadinejad kom til makten.
I henhold til ambassadens oversikt ble minst 650 mennesker henrettet i Iran i 2010, en betydelig økning fra året før. Flesteparten av de som henrettes er dømt for enten narkotikarelaterte forbrytelser eller drap. Iran er også, i følge Human Rights Watch, det landet i verden som har henrettet flest mindreårige de siste fem årene. Dette til tross for at Iran har ratifisert både FNs barnekonvensjon og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. På tross av både aktivt arbeid fra iranske menneskerettighetsforsvarere og kraftig internasjonal kritikk utfører også Iran henrettelser ved steining.
Situasjonen for opposisjonelle, MR- forsvarere og sivilt samfunn (journalister, studenter, kvinneaktivister, frivillige organisasjoner, fagforeningsmedlemmer) er svært vanskelig, og preget av en massiv statlig sensur. En rekke menneskerettighetsforsvarere, advokater og aktivister soner lange fengselsstraffer eller har forlatt landet. Situasjonen for religiøse minoriteter, særlig baha’ier og kristne konvertitter, har også forverret seg de siste årene.
Angrepene på ytringsfriheten har også forverret seg. En rekke aviser har blitt stengt, graden av utøvd sensur mot media har tiltatt og en rekke journalister og bloggere har blitt arrestert. I den årlige indeksen over pressefrihet foretatt av organisasjonen Reportere uten grenser står Iran på 175. plass av 178 land (2010).