På 90- og 2000-tallet utfordret maoistgeriljaen kongedømmet og Nepal ble rammet av borgerkrig i et tiår, fra 1996-2006.
To viktige hendelser fant sted i 2006. I april ble kongen tvunget til å abdisere da en enorm folkebevegelse krevde hans avgang. Senere, i november , ble det inngått en fredsavtale mellom maoistene og den daværende parlamentsregjeringen. Men til tross for denne fredsavtalen er den politiske situasjonen i landet fortsatt ustabil. Mange av fredsavtalens bestemmelser er ennå ikke implementert. Dette gjelder blant annet utarbeidelsen av konstitusjonen, integrering og rehabilitering av maoistsoldatene, samt hvordan landet skal inndeles i distrikter, tilsvarende våre fylker og kommuner.
I 2008 ble det avholdt valg og maoistene gikk seirende ut som det største parlamentariske partiet. En måned senere var kongedømmet avskaffet og Nepal erklært en føderal demokratisk republikk, med en midlertidig grunnlov.
Den midlertidige grunnloven gav parlamentet en frist på to år til å skrive en ny grunnlov. Dette har ikke politikerne greid, og tidsfristen har blitt forlenget gang på gang. Politikerne er nå langt på overtid med å levere og det er økende misnøye i befolkningen. Det er liten forståelse for at politikerne vier all sin tid til maktkampposisjonering og ikke tar tilstrekelig tak i de mange virkelige utfordringene landet har å stri med.
I august 2011 fikk Nepal ny regjering. Baburam Bhattarai i spissen for maoistpartiet ble landets nye statsminister, med støtte fra madheserne. Forventningene er høyere enn noen gang for at maoistene spikrer de gjenstående spørsmålene knyttet til fredsprosessen og får på plass en konstitusjon. Det er et godt håp om at så vil skje, for maoistene har god lyst til å skrive historie som det partiet som brakte fredsprosessen i havn og fikk på plass en grunnlov for landet.
Nepal ligger inneklemt mellom to stormakter, India og Kina, og de har i varierende grad en rolle å spille i utviklingen av Nepal. Både India og Kina har gratulert Battarai med regjeringsposisjon, da de også nå gjerne vil ha en slutt på de lange politiske dragkampene og utsettelsene. Både India og Kina er tjent med at Nepal utvikler seg til å bli et stabilt og fredfullt demokrati.
Men vi skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt - det gjenstår å se om maoistene vil klare å styre fredsprosessen i havn. Med store interne spenninger i partiet er det en humpete vei Battarai har foran seg.
Nepals lovgivende forsamling består av 601 delegater, og de tre største partiene er: Unified Communist Party of Nepal (Maoistpartiet), Nepali Congress og Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninist, UML).
Nepal har vedtatt at 33% av medlemmene i parlamentet skal være kvinner, men det er fortsatt en lang vei å gå; per i dag er 197 av de 601 delegatene menn.