Mens AKP-regjeringens første år ved makten ble kjennetegnet av dyptgripende politiske reformer, der både demokratiet, rettsstatsprinsippene og vernet om menneskerettighetene ble betydelig styrket, har perioden fra 2006 til i dag i større grad blitt preget av behovet for balansegang mellom ulike hensyn. Gjennomføring av omfattende reformer for å tilfredsstille EUs krav har over tid kostet regjeringen politisk kapital overfor en opposisjon og deler av en opinion som i økende grad er meget kritisk til reformer som går på tvers av Mustafa Kemal Atatürks prinsipper og ideer. Der året 2007 sett under ett ble meget vanskelig for Tyrkia med politisk uro, stadig voksende nasjonalisme og økt trusselnivå mot minoritetsgrupper, menneskerettighetsforkjempere så vel som myndighetspersoner, viste 2008 at regjeringen ikke klarte å komme på offensiven igjen mht. reformer og økonomiske grep. Høsten 2009 er EU-reformprosessen stadig på lavbluss og nasjonalistiske strømninger er fortsatt viktige. Regjeringspartiet AKP må fortsatt ta hensyn til Konstitusjonsdomstolen, som har satt klare grenser for hva som aksepteres før grensen er nådd for anti-sekulær virksomhet. Lokalvalget 29.mars 2009 svekket også AKP noe, og man kan anta at dette har redusert partiets appetitt på reformer som ytterligere kan utsette dem for kritikk frem mot neste parlamentsvalg, som senest blir avholdt i 2011. Samtidig fører den stadig mer dramatiske utviklingen i ”Ergenekon-saken” til økende polarisering mellom regjering og opposisjon, inkludert det militære. En relativt nylig vedtatt lovendring som åpner for rettsforfølgelse av militære innenfor det sivile rettssystemet har ytterligere bidratt til spenning i forholdet mellom de sivile myndigheter og det militære.
Europakommisjonens årlige framdriftsrapport for kandidatland for EU-medlemsskap gir Tyrkia ros for positiv utvikling i forholdet til naboland som Armenia og Irak. Rapporten fremhever også den pågående prosessen for løse spørsmål knyttet til den kurdiske minoriteten i Tyrkia som lovende.